Jeg gidder ikke være med på image-byggingen av feminist-begrepet. Gidder ikke, sier jeg. Er for sur. Jeg leser i avisa at folk forbinder feminist med armhulehår og brente bh-er, sure kvinnfolk. Det er lenge siden jeg brydde meg. Hva faen er feil med armhulehår? Ingen ting. Ingen brente bh-er den gangen, den som enda ikke har oppfattet det enda får seile i sitt eget tåpelige farvann. Jeg har ikke tålmodighet med folk som ikke vil kalle seg feminist fordi de er redde for å ikke være stilig, egentlig fordi de ikke tør forestille seg at generasjonen til mor, mor til og med, hadde sex en gang.

Internett er full av pene, unge kvinner som smiler innbydende mens de forteller at de er feminister: Se min nydelig barberte armhule. Jeg er feminist, men samtidig svært pen. #feministjavisst

Jeg skal gi deg feminist, jeg. Se for deg den feministen du er så redd for å likne på, litt store pupper, vide kjoler som skjuler litt mage, mønster du ikke liker, hår der du ikke har hår, ørepynt som du ikke ville hatt på deg. Hva mer er det å være redd for? Ja, samma. Sånn ser jeg ut. I tillegg sur.

Og du, min unge venn, du kommer også til å se sånn ut når du blir 60. For du kommer mer eller mindre til å beholde den stilen du har nå med ørepynt og hår og klær. Og da, kommer de som er yngre enn deg til å peke. Da er det din tur. For det er ikke form og farge det er noe feil med, det er hvem som bærer det. Uansett hva kvinner over 50 bærer, blir det feil. Dette vil skje deg også, med mindre du ser til satan å bli feminist.